Å jobbe med foreldre er en dans på roser – det har ingen barneterapeut noen gang sagt. Jeg har i hvert fall aldri syntes at det er lett å jobbe med foreldre. Jeg vil si at 60 % av arbeidet mitt består i å håndtere vanskelige foreldre. Noen har meg under mikroskopet, noen har urealistiske forventninger og tidsfrister, noen fornekter og kan ikke se hvordan de påvirker barna sine.

Hvorfor oppfører sønnen min seg fortsatt frekt? Han har hatt tre timer allerede.
Tror du seriøst at det vil hjelpe barnet mitt å leke med dukker?
Han er det lateste barnet jeg har; søsteren og broren hans er ikke like late som ham.
Hvis hun ikke snart forbedrer karakterene sine, kommer hun aldri til å bli til noe.

Jeg kommer aldri til å glemme Michael (navnet er endret av konfidensialitetshensyn) og foreldrene hans. Michael var en 15-åring jeg møtte for mange år siden, og som var i ferd med å bli utvist fordi han hadde kastet ryggsekken sin på en lærer, skulket skolen og strøket i de fleste fagene. Hvis du har jobbet med tenåringer, har du sannsynligvis møtt en «Michael» eller to – eller et dusin. Under inntakssamtalen ramset foreldrene opp en lang liste med problemer: lat, respektløs og på rask vei til å bli som onkel Dan – som, ifølge familielegenden, aldri fullførte videregående skole, ikke kunne holde på en jobb og bodde alene i et nedslitt skur. Michaels foreldre var overbevist om at terapi var hans siste sjanse til å få et «normalt» liv.

De var skeptiske til meg og den terapeutiske prosessen helt fra starten av (forståelig nok – det tar tid å bygge tillit). De avlyste timene oftere enn jeg mistet nøklene mine (og det er MYE!). Når de dukket opp, brukte de mye av tiden på å legge skylden på Michael. «Han må forstå at hvis han ikke skjerper seg, kommer han til å ende opp akkurat som onkel Dan», sa moren hans til meg. «Han er utakknemlig; vi investerer så mye i ham. Foreldrene mine hadde ikke en krone til meg», utbrøt faren. Etter noen timer truet de med å avslutte terapien fordi Michaels karakterer ikke hadde blitt bedre, og fordi han fortsatt var uhøflig.

Michael, derimot, kom presis til timene. Han fortalte åpent om hva som skjedde på skolen og hjemme. Han delte sine frustrasjoner over lærerne og vennskapene, foreldrenes høye forventninger, de strenge reglene i hjemmet og den konstante sammenligningen med sin «perfekte» storesøster.

De virkelige utfordringene med foreldreinvolvering

Michaels foreldre er ikke unike. På mange måter byr alle foreldre på utfordringer, og vår rolle som terapeuter er å navigere i disse komplekse relasjonene. Dynamikken mellom terapeut, foreldre og barn kan være komplisert. Hvem er vår viktigste klient? Hvordan holder vi foreldrene informert samtidig som vi opprettholder tilliten til tenåringen? Svarene på disse spørsmålene varierer fra sak til sak og fra terapeut til terapeut.

I denne bloggen får du ny innsikt i kompleksiteten i arbeidet med foreldre, og du lærer tre viktige prinsipper for å bygge mer effektive samarbeidsrelasjoner med dem. Disse tilnærmingene kan hjelpe deg med å støtte både barnet og familien bedre gjennom hele den terapeutiske prosessen.

Hvorfor foreldre er så viktige i terapi

Arbeidet med foreldre er notorisk utfordrende, men det er også her noen av de viktigste gjennombruddene skjer. Foreldrene er barnets første og viktigste tilknytningspersoner, og derfor også de viktigste personene i den terapeutiske prosessen. D. W. Winnicott sa som kjent: «Det finnes ikke noe slikt som en baby. Det finnes en baby og noen.» Denne noen er selvfølgelig en foreldrefigur som har stor innflytelse på barnets utvikling og trivsel.

Forskning viser gjennomgående at foreldrenes engasjement og holdninger har stor betydning for den terapeutiske prosessen. Ifølge American Psychological Association viser barn som har foreldre som er aktivt involvert i terapien, større forbedringer i behandlingsresultatene sammenlignet med barn som har foreldre som er mindre involvert. Dette understreker den avgjørende rollen foreldrene spiller i den terapeutiske prosessen, og understreker hvor viktig det er å engasjere dem på en effektiv måte.

Foreldredynamikkens kompleksitet

For å forstå kompleksiteten i arbeidet med foreldre må man kjenne til de ulike utfordringene de står overfor. Mange foreldre kommer til terapi med et høyt nivå av stress, skyldfølelse og noen ganger urealistiske forventninger til hvor raskt og hvordan barnet deres vil utvikle seg. Historisk sett har familiedynamikken alltid spilt en avgjørende rolle for barns utvikling og atferd. Som terapeuter må vi forstå at denne dynamikken ofte er dypt forankret og mangefasettert.

Et annet barn som kom til meg for terapi, Emily (navnet er endret av konfidensialitetshensyn), hadde foreldre som gikk gjennom en turbulent skilsmisse. Emilys uberegnelige oppførsel på skolen var en direkte refleksjon av den ustabiliteten hun følte hjemme. Foreldrene hennes var bekymret for oppførselen hennes. De var raske til å klandre henne for at hun ikke «klarte seg bra», og lurte på om hun hadde ADHD eller andre alvorlige atferdsproblemer. Men snart ble det tydelig at konflikten mellom dem var en vesentlig medvirkende årsak.

En ung gutt med ekstremt overbeskyttende foreldre oppsøkte meg på klinikken min. Angsten hans ble forsterket av foreldrenes konstante overvåking og frykt for å la ham oppleve noen form for nederlag. Den terapeutiske prosessen gikk ikke bare ut på å jobbe med barnet, men også å hjelpe foreldrene til å forstå konsekvensene av atferden sin og veilede dem mot en mer støttende og mindre kontrollerende praksis.

Tre viktige tips for samarbeid med foreldre

For å navigere effektivt i arbeidet med foreldre er det tre enkle, men viktige prinsipper vi må ha i bakhodet. Disse prinsippene kan forandre måten vi samarbeider med foreldre på, og gjøre den terapeutiske reisen smidigere og mer produktiv for alle involverte. La oss dykke ned i dem.

Empati: Den hemmelige ingrediensen

Empati er avgjørende når man jobber med foreldre. Å være forelder er verdens vanskeligste jobb! Som terapeuter kan vi noen ganger glemme hvor vanskelig det er for foreldre å innrømme at barnet deres trenger terapi, og hvor modig og angstprovoserende det er å søke hjelp. Foreldre føler ofte skam og skyld over det de oppfatter som mislykkethet. De er redde for at barnets problemer skal sette deres oppdragelse i et dårlig lys. Michaels foreldre var ikke noe unntak. De var livredde for at sønnens akademiske og atferdsmessige problemer skulle si noe om hvem de var som mennesker og foreldre. Hva sier det om meg hvis barnet mitt ikke klarer seg på skolen? Hva vil det si om meg hvis barnet mitt ikke klarer å holde på en jobb? Å anerkjenne disse følelsene kan være et viktig bidrag til å bygge en samarbeidsrelasjon. Empati skaper en bro til forståelse og er nøkkelen til å få foreldrene med på laget som ekte partnere i prosessen.

Å se bak overflaten

Å forstå «foreldrebevisstheten» til foreldrene vi jobber med, kan hjelpe oss med å skreddersy tilnærmingen vår. Vår rolle er å utvikle et røntgensyn som gjør det mulig å se forbi foreldrenes sinne, angst og til tider harde vurderinger av barnet, og å avkode hvilke underliggende oppfatninger og motivasjoner som styrer foreldrerollen deres. Noen foreldre er for eksempel egosentriske og ser på barnet som en forlengelse av seg selv. Disse foreldrene kan trenge hjelp til å anerkjenne barnet som et individ med ulike ønsker og behov. Andre foreldre er kanskje mer konvensjonelle og følger samfunnets normer og forventninger til punkt og prikke. De kan trenge hjelp til å forstå at hvert barns reise er unik. Ved å anerkjenne disse ulike nivåene av bevissthet kan vi bli bedre i stand til å møte foreldrene der de er, slik at vi kan hjelpe dem og barna deres med å overvinne utfordringer.

Håp-faktoren

Å bevare håpet er avgjørende for å lykkes i terapi med foreldre. Foreldre er utslitte og kommer vanligvis til oss når de har gått tom for ideer eller energi til å hjelpe barnet eller tenåringen selv. En del av jobben vår er å holde håpet i live og gi foreldrene troen på at barn og tenåringer kan forandre seg, og det kan de også. De kan lære seg nye måter å tenke om og reflektere over barna sine på, noe som kan resultere i nye måter å forholde seg til dem på. Som den positive psykologen Martin Seligman sier: «Optimisme er troen som fører til prestasjoner; ingenting kan gjøres uten håp.» Foreldre spiller en avgjørende rolle for barnas trivsel, og det å fremme håp er en viktig del av denne prosessen.

Avslutning: Å bygge sterkere relasjoner mellom foreldre og terapeuter

Det er vanskelig å jobbe med foreldre. Alle foreldre og barn har sine egne komplekse utfordringer. Påvirkningen vi har som terapeuter, strekker seg lenger enn til det enkelte barnet; den gir gjenklang i hele familien og kan føre til positive endringer. Å vise empati, utdype vår forståelse av foreldrenes perspektiver og bevare håpet kan utgjøre en reell forskjell i arbeidet med barn og foreldre. Skål for bedre relasjoner til foreldre og for effektiv og givende terapi for barn og tenåringer overalt!
Vi vil gjerne høre fra deg! Hvordan er det å jobbe med foreldre for deg? Hvilke av de tre prinsippene synes du var mest nyttige? Hvilke andre hensyn tar du når du jobber med foreldre?